Formel 1-biler er konstruert for å presse fysikkens grenser i jakten på raskere rundetider og en plass på pallen. Her ser vi nærmere på de svimlende rundetidene på motorsportens aller høyeste nivå.
Helt siden 1950 har Formel 1 vært selve toppen av motorsport – en uimotståelig kombinasjon av høyhastighetsaction og ingeniørkunst på sitt beste. Jakten på fart er en grunnleggende del av konkurransen: en intens kamp for å kutte millisekunder på rundetidene og presse grensene for hva bilteknologi kan klare.
Men hvordan oppnår Formel 1-biler så høye hastigheter, hvor fort kjører de, og hva kan vi forvente av utviklingen fremover?
Med raske langsider og kjappe sjikaner er Monza «Temple of Speed»
I 2025 satte Max Verstappen den raskeste runden noensinne i Italia Grand Prix, da han rundet Monza på 1:18,792 med en gjennomsnittshastighet på 164,465 mph. Det er den høyeste gjennomsnittshastigheten som noen gang er registrert i et VM-løp. Siden runden ble satt i kvalifiseringen, er det likevel Lando Norris’ tid på 1:20,901 fra selve løpet som står som offisiell runderekord.t was in qualifying, so Lando Norris’s time of 1'20.901 set during the race is the official lap record.
Dagen etter vant Verstappen løpet på én time, 13 minutter og 24,325 sekunder, noe som gjorde det til det raskeste Formel 1-løpet noensinne. Verstappens gjennomsnittshastighet var 155,78 mph, som slo den tidligere rekorden satt på Monza av Michael Schumacher i 2003 på 153,81 mph.
Formel 1-biler kan også nå enda høyere hastigheter i korte perioder. I 2016 ble Valtteri Bottas målt til 231,46 mph i en Williams på høyden under Mexico Grand Prix – den høyeste farten som noen gang er registrert i et løp. Under Aserbajdsjan Grand Prix samme år nådde finnen 234,9 mph ned Baku-banens svært lange langside i kvalifiseringen, og satte med det den uoffisielle fartsrekorden.
Raskest gjennom tidene: Max Verstappen vinner Italias Grand Prix 2025
Samtidig oppgir Guinness World Records at den høyeste farten som noen gang er registrert i et Grand Prix, ble satt av Juan Pablo Montoya, da han nådde 372,56 km/t (231,51 mph) under Italias Grand Prix i 2005.
For å gjøre det enklere å sammenligne, holder vi oss til Monza. Banen, som har kallenavnet “Temple of Speed”, er Formel 1s raskeste – et sted der bilene kjører med minimal aerodynamisk motstand og førerne holder gassen i bunnen. Monza har vært arena for noen av de raskeste rundene i F1-historien. I 2004 hadde Montoya en gjennomsnittsfart på hele 259,83 km/t (161 mph) i en Williams under fritrening.
Colombianerens rekord sto helt til 2018, da Kimi Räikkönen slo den for Ferrari med en gjennomsnittsfart på 263,59 km/t (163,78 mph). Lewis Hamilton hevet listen ytterligere i 2020 med en runde som ga et snitt på 264,36 km/t (164,26 mph). Og så slo Verstappen den rekorden igjen i 2025.
Hvordan har topphastighetene utviklet seg tiår for tiår?
Monza, hjemmebanen til Italias Grand Prix, har vært en fast del av Formel 1-kalenderen helt siden den første sesongen i 1950, noe som gjør den til en ideell arena for å sammenligne rundetider gjennom tiårene. Banen har også vært forholdsvis uendret i denne perioden – i hvert fall langt mindre endret enn de andre opprinnelige banene. Den var 6,292 km lang frem til 1955, da den ble kortet ned til 5,7 km, og den høyhastighetsdoserte ovalen ble tatt ut av bruk på 1960-tallet.
For å sammenligne tidsepoker har vi gått tiår for tiår og sett på tre ting: gjennomsnittshastighet i løp, raskeste runde og raskeste kvalifiseringsrunde – altså en enkelt “flying lap”, der bilene som regel er på sitt aller raskeste i løpet av helgen.
Driver
Team
Time
Speed (km/h)
1950
Vinner
Nino Farina
Alfa Romeo
2:51'17.4
176.54
Pole
Juan Manuel Fangio
Alfa Romeo
1'58.6
191.23
Raskeste runde
Juan Manuel Fangio
Alfa Romeo
2'00.0
189.00
1960
Vinner
Phil Hill
Ferrari
2:21'09.2
212.53
Pole
Phil Hill
Ferrari
2'41.4
223.05
Raskeste runde
Phil Hill
Ferrari
2'43.6
220.00
1970
Vinner
Clay Regazzoni
Ferrari
1:39'06.88
236.70
Pole
Jacky Ickx
Ferrari
1'24.14
246.02
Raskeste runde
Clay Regazzoni
Ferrari
1'25.2
242.96
1981*
Vinner
Alain Prost
Renault
1:26'33.897
209.05
Pole
René Arnoux
Renault
1'33.467
223.39
Raskeste runde
Carlos Reutemann
Williams
1'37.528
214.09
1990
Vinner
Ayrton Senna
McLaren
1:17'57.878
236.57
Pole
Ayrton Senna
McLaren
1'22.533
252.99
Raskeste runde
Ayrton Senna
McLaren
1'26.254
242.07
2000
Vinner
Michael Schumacher
Ferrari
1:27'31.638
210.29
Pole
Michael Schumacher
Ferrari
1'23.770
248.95
Raskeste runde
Mika Häkkinen
McLaren
1'25.595
243.65
2010
Vinner
Fernando Alonso
Ferrari
1:16'24.572
240.85
Pole
Fernando Alonso
Ferrari
1'21.962
254.44
Raskeste runde
Fernando Alonso
Ferrari
1'24.139
247.86
2020
Vinner
Pierre Gasly
AlphaTauri
1:47'06.056**
171.83
Pole
Lewis Hamilton
Mercedes
1'18.887
264.36
Raskeste runde
Lewis Hamilton
Mercedes
1'22.746
252.03
2025
Vinner
Max Verstappen
Red Bull Racing
1:13'24.325
250.71
Pole
Max Verstappen
Red Bull Racing
1'18.792
264.68
Raskeste runde
Lando Norris
McLaren
1'20.901
257.78
Her er en litt glattere variant:
* I 1980 var Monza stengt for oppussing, så vi har brukt Renaults turboladede seier i 1981 som vårt eksempel fra 80‑tallet. ** Pierre Gasly tok en imponerende seier for det som den gang het AlphaTauri (nå Visa Cash App RB Team), men først etter at løpet ble stoppet med rødt flagg i 30 minutter etter Charles Leclercs krasj.
Verdensmestere: Sebastian Vettel og Max Verstappen i 2019
Toppfart og rundetider påvirkes av en rekke faktorer – blant annet raskere akselerasjon, bruk av sterkere og lettere materialer som karbonfiber, og stadig bedre dekk.
Aerodynamikk spiller en avgjørende rolle for farten og prestasjonen til Formel 1-biler. Front- og bakvinger, sammen med selve karosseriformen, styrer luftstrømmen ned mot bilen for å skape mer grep. Denne downforcen gjør det mulig å ta svinger i høyere hastighet og gir bedre stabilitet.
Mengden drivstoff har også stor innvirkning – jo mindre drivstoff, desto lettere og raskere bil. Brabham-teamet var pionerer for det taktiske pitstoppet i 1982, da de innså at det gikk raskere å kjøre to stinter med lite drivstoff og stoppe for å fylle mer bensin og få ferske dekk. Da etterfylling av drivstoff senere ble forbudt, ble det desto viktigere å kjøre mer drivstoffeffektivt og bruke hybridteknologi til å generere ekstra kraft.
Taktiske pitstopp kan hjelpe bilene å passere både på og utenfor banen
Formel 1-biler kan akselerere ekstremt raskt takket være turboladede hybridmotorer, såkalte «power units». Disse enhetene består av en 1,6-liters V6-forbrenningsmotor kombinert med et energigjenvinningssystem (ERS). De er små, lette og svært kraftige, og leverer rundt 1000 hestekrefter.
Teknologiske gjennombrudd som avansert strømningsberegning (CFD), dyktige testførere i kjøresimulatorer og kunstig intelligens som kan gjenskape utallige forhold, oppsett og scenarier, gjør det mulig for team og førere å hente ut maksimal ytelse i løpshelgene.
04
Hva skjer videre?
Fra 2026 kjøres Formel 1 etter et nytt reglement som vil teste både team og førere til det ytterste når de skal lære seg den nye teknologien. Power unitene bruker nå forbrenningsmotoren til å produsere 50 % av effekten, mens hybridteknologien står for den andre halvparten.
Teknologien er svært krevende å beherske. På kort sikt vil rundetidene bli langsommere, men etter hvert som teamene mestrer systemene, vil tidene falle og racingen bli tettere.
Max Verstappen presser RB22-bilen til det ytterste
For å forklare hvorfor FIA og Formel 1 valgte å endre reglementet, kan vi igjen se på Italias Grand Prix i 2025, der de sju beste i mål alle slo Schumachers 20 år gamle rekord. Når bilene kjørte rekordraskt og feltet var ekstremt tett, mente man at tiden var inne for å fornye regelverket.
Ytelsesnivåene er nå mye mer sprikende, og det er til og med en risiko for at lag lenger bak, som Cadillac og Aston Martin, kan komme til å bryte 107 %-regelen. Denne regelen sier at hver bils beste rundetid må være innenfor 107 % av den raskeste tiden satt i Q1.
Men dette bør bare være midlertidig: de nye bilene er raskere, lettere og mer smidige, og har fortsatt rundt 1000 hestekrefter til rådighet. De fleste teamene kjører allerede raskere enn forventet, og etter hvert som de klarer å hente ut mer elektrisk kraft, kan vi snart få se de raskeste bilene i Formel 1-historien.
