Alpint
For Lucas Pinheiro Braathen er ingenting å sikte for høyt
Sjarmerende og eksentrisk – Lucas Braathen er alpinisten i verdensklasse som elsker å utfordre stereotyper.
Lucas Pinheiro Braathen har alltid skilt seg ut fra mengden. Med sin norske far og brasilianske mor mener den nå 24 år gamle mannen at han alltid har vært en som stod litt utenfor. Det er heller ikke så overraskende, gitt hans nomadiske oppvekst der han flyttet 21 ganger allerede før sin 22. bursdag – inkludert på tvers av Atlanterhavet – noe som gjorde det vanskelig å slå rot og bygge vennskap. Han oppdaget også at hans tankesett påvirket av det søramerikanske kunne være polariserende i Norges mer konservative og lukkede kultur.
Men han ville ikke hatt det annerledes. Tvert i mot! Lucas tror at fremfor å tilpasse seg normer og tradisjoner rundt seg, har hans personlighet og vilje til å gjøre ting på sin måte hjulpet ham til å nå toppen innen alpint skisport. Det er også bevis som viser at han har rett. Før hans comeback i bakkene for de brasilianske fargene har norsk-brasilianeren fem verdenscupseire og 12 pallplasseringer på de fire sesongene sine debuten på øverste nivå – I tillegg til å ha vunnet krystallkula for slalåmcupen i 2023.
I sann Pinheiro Braathen-stil der han fulgte sin "filosofi om å forfølge det som gjør meg lykkeligst", trakk han seg tilbake fra profesjonell idrett dagen før 2023/24-sesongen skulle starte. I en posisjon der han var regjerende mester i disiplinen, foran det mange spådde ville være "hans store sesong", sendte Lucas sjokkbølger i miljøet ved å legge opp, og hevdet at han ikke hadde vært lykkelig på minst seks måneder.
– Jeg befant meg i en situasjon der jeg følte at jeg mistet grunnen til hvorfor jeg begynte med ski. Hvis du ikke gjør det av samme grunn som du startet med, så fant jeg det unaturlig å fortsette. Jeg trengte å bryte med idretten, tilbringe tid med meg selv og ikke tenke på en bestemt vei eller karriere for en gangs skyld, før jeg valgte hva min neste vei skulle være.
Foran sitt comeback er retningen klarere enn på lenge, og tro mot de søramerikanske verdiene som står så sterkt for Pinheiro Braathen; et comeback under Brasils flagg fremfor Norge.
– Det er starten på mitt livs største prosjekt, sa han da valget ble annonsert for verden – tydelig på at målet er å komme tilbake til toppen i sin idrett. Det er tydelig at når Pinheiro Braathen bestemmer seg for noe, oppnår han det ofte.
Jeg vil forlate en arv etter meg selv, og bli husket som en person som alltid var tro mot seg selv
01
En flerkulturell start
Pinheiro Braathen ble født i Oslo med norsk far og en brasiliansk mor. Foreldrene hans skilte lag da han var tre år gammel, og Pinheiro Braathen dro tilbake til Brasil med moren sin, før faren fikk omsorgsretten og tok ham tilbake til Norge. Men ikke før Lucas hadde rykket kjenne Brasil feste røtter til sjelen sin.
– Jeg har reist tilbake til Brasil èn gang i året siden jeg var 11 år gammel. Det er en del av meg.
Påvirkningen fra landets kultur er tydelig. Mellomnavnet hans, Pinheiro, er portugisisk for furutre, og er en hyllest til moren og hans brasilianske arv. Mens han vokste opp, drømte han om å spille fotball profesjonelt og etterligne en av heltene sine, Ronaldinho.
Da faren hans, en "såkalt skiboms som flyttet fra skianlegg til skianlegg hver gang han fikk ny jobb", først introduserte ham for skisporten, var ikke Pinheiro Braathen overbevist.
– Jeg kom opp med alle slags løgner. Jeg sa til ham: 'Jeg er brasiliansk, det er ikke i blodet vårt. Jeg blir syk hvis jeg blir utsatt for disse temperaturene. Føttene mine er laget for strender og ikke for harde støvler.
Men så en dag, da Lucas var blitt åtte år gammel, så han en gruppe alpinister i fjellet som skulle forandre livet hans for alltid.
– Jeg ble imponert over hvor fort de kjørte. Jeg fortalte faren min at jeg også ville gjøre det. På slutten av den vinteren elsket jeg treningen så mye at jeg ikke ville stoppe, fortalte Lucas i et intervju med Red Bulletin i 2023.
Mens han hadde funnet sin nye lidenskap i bakken, var livet utenfor ikke lett. Den konstante omveltningen som følge av farens jobb betydde at han "aldri følte seg hjemme noe sted. Ikke med en vennegjeng, ikke i en by, ikke på en enkelt skole."
– Nesten med en gang vi slo oss til ro et sted, så flyttet vi igjen, forklarer Lucas, som på den tiden hatet flyttingen og de evige forsøkene på å passe inn.
– Jeg ville adoptere den lokale dialekten, etterligne deres oppførsel, forteller han – en oppførsel han la bort da han begynte på ungdomsskolen:
– Jeg hadde endret personlighet, dialekt og interesser så ofte, bare for å miste dem igjen. Så jeg sluttet, og lærte heller å være meg selv.
Nå er han svært takknemlig for å ha oppdaget sin egen personlighet i ung alder, og hans erfaring har formet ham både på og utenfor skibakkene.
Lucas Pinheiro Braathen trener i Hinterreit
© Stefan Voitl / Red Bull Content Pool
02
Veien til startporten
Etter å ha oppdaget skikjøring som åtteåring ble Pinheiro Braathen raskt hektet. Men det var ikke bare behovet for fart og adrenalin som drev ham. Under en treningssamling på en isbre en sommer opplevde han for første gang i sitt liv en følelse av tilhørighet. At han ikke stod utenfor!
– Det samlet nordmenn fra alle deler av landet. Alle snakket i noen rare dialekter andre ikke kjente til, og plutselig var det kult å være annerledes. Det er derfor jeg forelsket meg i denne sporten. Ikke på grunn av de blå og røde portene.
Den påfølgende høsten, etter en tur til Hintertux-breen, la han fotballskoene på hylla for godt.. Den nye drømmen var åpenbar:
– Jeg drømte om å bli verdens beste, men jeg ønsket å bli verdens beste i en sport som tillot meg å være meg selv.
I 2016 konkurrerte Lucas for første gang i Junior-NM, og året etter kom første NM-tittel Det virkelige gjennombruddet kom imidlertid 2018 – Norgesmesterskapet på Hafjell. Den da 18 år gamle Pinheiro Braathen leverte sitt livs prestasjon, og danset ned foran TV-kameraene til en imponerende andreplass i storslalåm – to hundredeler bak førsteplassen og foran etablerte navn som Henrik Kristoffersen.
Fire ganger olympisk mester Kjetil André Aamodt anerkjente umiddelbart prestasjon, og anbefalte landslaget å umiddelbart løfte han inn i rekkene. Resten, som de sier, er historie.
Samme år – etter en sommer og høst med trening – kom debuterte i verdenscupen, der han endte på 26. plass i i Val d'Isere og sikret karrierens første verdenscuppoeng. Ringene Lucas skapte i vannet vokste, og 12 måneder senere kom det absolutte gjennombruddet på verdensscenen da han fra høyt startnummer kjørte ned til ledelse under slalåmkonkurransen i Kitzbühel – et renn som endte med fjerdeplass og sitatet som har fulgt ham siden:
"Fortell oss, hvem er Lucas Braathen?" spurte reporteren, og fikk det klare svaret:
– Jeg er den neste.
Lucas Pinheiro Braathen jubler i Kitzbühel
© Joerg Mitter / Red Bull Content Pool
Fra dette gikk det ikke lenge før Lucas også fikk smake på seier for første gang. Åpningsrennet i 2020-21 sesongen, med storslalåmseieren i Sölden, var beviset på at han kunne innfri sitt tidligere løfte.
En skade avsluttet resten av sesongen, men han kom tilbake i god form for 2022/23, og i tillegg til slalåmseieren i Wengen noterte seg for tre pallplasser og en 4. plass i både slalåm- og storslalåmcupen.
Sten for sten bygde det seg en karriere med stadig bedre resultater og sportslig suksess, og i 2022/23-sesongen gikk han helt til topps. Med tre seire og fire pallplasseringer var det ingen bedre slalåmkjørere enn Pinheiro Braathen, og den prestisjefylte krystallkula var hans.
Med alpinverden for sine føtter fikk karrieren en brå slutt da han dagen før oppstarten av 2023/24-sesongen valgte å legge opp som alpinist, men det som da føltes brutalt og uforløst får nå sin fortsettelse, og vi kan nok være sikre: Det er ikke er siste gang vi har sett Pinheiro Braathen på en slalåm- eller storslalåmpall.
Lucas Pinheiro Braathen vil legge igjen en arv etter seg
© Fabio Piva / Red Bull Content Pool
03
Lidenskap for mote
Lucas Pinheiro Braathen er mer enn en skikjører, og like kjent for det han skaper utenfor bakkene. En tusenkunstner som elsker å reise verden rundt, være DJ på store fester, gå på venners utstillinger og designe moteklær – alt gjennomsyret at en tydelig personlighet og karakter (og gjerne med beina godt dekket av store Moon Boots).
Skoene har blitt et ikonisk (og noen ganger kontroversielt) tilbehør på podier over hele Europa, men selv tror han at de er knyttet til hans røtter.
– De var en sjanse til å sende et budskap og skille seg ut i et miljø der alle kler seg i de samme konservative snødraktene, sa han i et intervju med 032c.com.
– Da jeg begynte å konkurrere som profesjonell og vant på internasjonalt nivå, passet jeg alltid på å hoppe opp på podiet i mine Moon Boots. De var en påminnelse om hvor jeg kom fra og ble den utøveren som vant renn på den største scenen.
Han forklarte til Red Bulletin at ski er "bare èn av mange kilder til lykke", og at hans andre lidenskaper fungerer som en kjærkommen pause fra den evige jakten på marginer og seire, samtidig som de gir innflytelse og inspirasjon.
– Når skisesongen er over må jeg komme meg så langt bort fra mitt liv som profesjonell idrettsutøver så raskt som mulig for å kunne komme tilbake motivert. Hver dag jeg tilbringer med venner som ikke har noe med ski å gjøre, gjør meg til en bedre skikjører. Hver dag jeg kan være meg selv, kle meg feminint, surfe, skate eller gå på en utstilling, er en opplevelse som også hjelper meg i min idrett, forteller Lucas.
04
Å overvinne det umulige
Lucas er kjent med å vinne skirenn, men har også gjort det på den unike måten – en gang ved å gjøre tidenes største sprang fra førsteomgang til andreomgang. I det som endte med seier i Wengen lå Lucas helt nede på 29. plass etter førsteomgang, men lyktes med det som mange trodde var umulig; å kjøre seg helt opp til seier.
Den vanvittige prestasjonen i 2022, som den gang var rekord i antall plasser klatret, har dog siden blitt slått av Daniel Yule som gikk fra 30. til 1. plass under slalåmrennet i Chamonix.
Lucas danser mellom de røde og blå portene
© Stefan Voitl / Red Bull Content Pool
Jeg drømte om å bli verdens beste, men jeg ønsket å bli verdens beste i en sport som tillot meg å være meg selv.
05
Fremtiden er grønn, gul og blå
Etter å ha annonsert sitt store comeback til sporten under flagget til Brasil, satte Pinheiro seg noen ambisiøse mål.
– Brasil har alltid hatt en stor innflytelse på å forme meg til den personen og idrettsutøveren jeg er. Å ha muligheten til å representere 200 millioner brasilianere i verdensmesterskap, verdensmesterskap og olympiske leker er en drøm som går i oppfyllelse, forteller Lucas, men som samtidig bedyrer at målene strekker seg forbi det prestasjonsbaserte:
– Men bare ett av målene handler om resultater. Mitt andre mål er å gi noe tilbake til sporten. Det lar meg leve dette livet jeg elsker så mye. Jeg ønsker å etterlate meg en arv der jeg blir husket som noen som alltid forble tro mot seg selv. Mitt største mål er at jeg forlater sporten med mer mangfold og større aksept for forskjell, slår han fast.
– Jeg håper at ved å vise at jeg kan sette Brasil på kartet innen en slik sport, oppmuntrer det folk fra disse landene som ikke er godt representert, til å våge å satse på det. Hvis jeg bare kan overbevise ett barn om å fortsatt satse på det, ville det gjøre meg til den lykkeligste personen i live. Det ville føles ekstremt godt dersom en brasilianer kom etter meg.
– Jeg ønsker å endre denne sporten ved å være meg selv. Å ikke måtte begrense min personlighet bare fordi systemet forventer det av meg, og jeg håper at jeg på den måten kan være en inspirasjon for noen. En gutt som vil male neglene sine kan endelig våge å gjøre det, akkurat som jeg gjør. En gutt som vil kle seg på en feminin måte kan faktisk våge å gjøre det. Eller han tar en bestemt politisk holdning, selv om folkene rundt ham ikke deler hans mening. Idrettsverdenen er ofte veldig konservativ, streng og begrensende. Jeg er ikke sterk nok til å bli kvitt disse lenkene alene, men hvis jeg kan være noe av en inspirasjon for å gjøre sporten litt mer tolerant, fargerik og mangfoldig, ville det gjøre meg mye lykkeligere enn en hvilken som helst idrettsseier.
Lucas Pinheiro Braathen
© True Color Films / Eric Scaggiante